«Do We Have Him Now?» for radio
Perhaps you already have heard the piece. Or you are going to listen to it.
Anyway, through the weeks of working with «Do we have him now?», I surely have had a lot of thoughts about the piece and my relationship to Edvard Grieg. Here are some of these thoughts:
Maybe Grieg’s piece has appeared to me as a Voodoo doll; that his material and his own playing has served as something I could project my feelings on and pierce. Or I have made a modern piano roll, where I have punctured holes in the different layers, so that tiny fragments with various solutions of the material is slipped through. It may be my predilection for the radio transmitter, as a living element in my apartment, with a constantly changing sound as a result of my movements in the room, which gave me the opportunity to make sinus waves and noise. Grieg as a point I move in relation to, Grieg as an ever changing radio-sound. Or his music in all frequencies; in a nightmare where I search through all the radio stations, and only finds his music.
___
«Har vi han nå?» for radio
Om mulig har du allerede hørt stykket. Eller så skal du til å høre det.
Uansett, i løpet av arbeidet med «Har vi han nå?» har jeg hatt mange tanker om både stykket og mitt forhold til Grieg. Her er noen av disse tankene:
For meg har kanskje stykket til Grieg fortonet seg som en Voodoo-dukke; hans materiale og eget spill tjent som noe jeg har kunnet projisere følelser på og stikke i. Eller så har jeg laget en moderne pianorull, hvor jeg har stukket hull i de forskjellige lagene, slik at korte biter med flere forskjellige oppløsninger av materialet har fått slippe ut. Kanskje har min forkjærlighet for radioen, som et levende element i stuen min, med stadig foranderlig lyd påvirket av mine bevegelser i rommet, gitt meg muligheten til å lage sinustoner og støy. Grieg som et punkt jeg flytter meg i forhold til, Grieg som en alltid foranderlig radiolyd. Eller Grieg sin musikk i alle frekvensbånd; i et mareritt hvor jeg søker gjennom alle radiostasjonene, og kún finner hans musikk.
___
Har vi han nå? pour la radio Erik S. Dæhlin
Vous avez peut-être déjà entendu l’œuvre. Ou c’est pour bientôt.
Quoiqu’il en soit, les semaines passées à travailler sur Har vi han nå m’ont amené à réfléchir en profondeur sur l’œuvre et ma relation à Edvard Grieg. Morceaux choisis :
Peut-être que la pièce de Grieg m’est apparue comme une poupée vaudou ; peut-être que son contenu et son interprétation ont servi de base sur laquelle j’ai pu projeter mes sentiments et m’enfoncer. Ou alors j’ai créé une sorte de rouleau de piano moderne, sur lequel j’ai percé des trous dans différentes couches, afin que de minuscules fragments s’en échappent en autant de solutions de l’œuvre. C’est peut-être ma prédilection pour le poste de radio, élément vivant de mon appartement, avec sa voix changeant constamment en fonction de mes mouvements dans la pièce, qui m’a permis de donner forme à des ondes sinusoïdales et du bruit. Grieg en tant que point autour du quel j’évolue, Grieg comme un son de radio changeant en permanence. Ou Grieg avec sa musique sur toutes les fréquences, dans un cauchemar où je parcours toutes les stations de radio et ne trouve que sa musique.
Translation by : Gildas Le Pape